Anja og jeg møtte hverandre første gang hos min eks som nettopp hadde fått henne. Om jeg husker riktig så var dette tidlig vår 2008. Da jeg og eksen min flytta sammen ble Anja nesten automatisk min hund med en eneste gang.
Anja var nemlig en hund som hadde (har) seperasjonsangst. Dette fant jeg ut fort. For på denne tiden jobbet jeg ikke fult så mye, så jeg var hjemme å malte vegger inne, gikk mange og lange turer med Anja og slike ting. Men så kom den dagen jeg måtte på jobb. Jeg fikk helt vondt når jeg skulle dra på morgenen siden Anja la ørene bakover, tok hodet ned i gulvet å så ut som verdens mest ulykkelige hund. Men som min mor har lær meg iløpet av alle årene vi har hatt hund, så er det å ikke la følelsene ta overhånd som gjelder der og da. Så jeg dro på jobb.
Noen timer senere, da jeg kom hjem. Bilen ble stoppa utafor huset, og jeg kunne høre lang vei at Anja bjeffa og peip lykkelig inne i huset. Jeg løp bort til døra, låste opp og før jeg rakk å åpne den ordentlig kom en overlykkelig Anja løpende ut med en hale som føyk til alle kanter. Jeg tok med meg tingene mine inn etter en lang hei kos hos Anja og møtte synet! - Anja hadde revet ut ALL søpla, dratt ut av pappesker osv. Jeg ble SJOKKERT (ja, med store bokstaver). Huset som var nymalt, vaska og rydda dagen før så helt bombandert ut. Jeg ble stående lenge og merka at sinnet kom sakte men sikkert, jeg hadde så lyst til å skrike, men når Anja kom inn sank hun sammen på gulvet - igjen med ørene flatt bakover og hodet i gulvet. Hun skjønte at hun hadde gjort noe galt, men kanskje ikke helt hva. Der og da var det eneste jeg klarte å gjøre, å sette meg ned ved siden av Anja og kose.
Lengre tid etter første søppeltømming av Anja, begynte jeg å bli vant til at noe ble dratt ut mens jeg var borte. Men en dag ble jeg enda mere SJOKKERT (ja, igjen. Sjokkert med STORE bokstaver). For denne dagen når jeg kom hjem fra jobb var Anja ute. Jeg hadde låst døra akkurat som jeg pleide, men der ute var hun. På tunet, løs. Døra hadde selvfølgelig lukket seg igjen så hun ikke kom seg inn igjen. Jeg gikk inn igjen, og der var det dratt ut ting, men denne gangen var det at hun var løs ute det som tok kaka. Dette ble selvfølgelig en vane sak. Så naboene begynte å hilse på henne på den faste ruta hun gikk tur hver dag, nemlig. Igjennom skogen, forbi alle husene og pent uti kanten på veien. Hun gikk heller ikke over veien før hun hadde sett at det ikke kom noen biler. Smarte hunden min.
Så kom tiden hvor jeg og min eks skulle flytte fra hverandre, derfor flytta jeg hjem igjen for å spare penger. Og der ble det mere morsomheter, for nå var det to hunder. En som var like gammel som henne, men oppførte seg som en valp. Og selvfølgelig, sånn som Anja er, så syntes hun dette var en plagsom hund. Den ville jo bare leke og løpe rundt, noe Anja ikke syntes var noe kult. Anja sitt beste sted var (er) i sola, rett ut, sovende. Det tok sin tid, men tilslutt gikk begge hundene kjempe godt overens.
Nå, 2011. Har Anja virkelig kommet ut av skallet sitt og skjønt at hun skal være her. Hun roter nesten aldri ut ting lengre, kun få ganger med flere måneders mellomrom. Og den beste delen ved dagen min er når jeg kommer hjem. Jeg hører enda Anja bak døra, bjeffende og pipende i lykke, hun løper enda ut døra før jeg har klart å åpne den ordentlig, men nå har den 11 år gamle Shæferen min begynt å hoppe rundt, løpe, leke, gi susser og logre med halen hele tiden. Hun er alltid ved min side og støtter meg igjennom alt, vi ler sammen, vi gråter sammen. Jeg kan skrive under på at en hund er menneskets beste venn.
Anja er en hund jeg aldri ville ha byttet ut for alt i verden. Jeg har aldri hatt ett så sterkt bånd med noe slags dyr før. Denne omplasserings hunden har virkelig vist meg hvor mye bra det bor i alle dyr, alt som trengs er kjærlighet og tålmodighet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar