Nystugu Lukas

Jeg tok en pause fra hest i en del år, men bestemte meg i 2010 at jeg skulle ha hest igjen. Jeg titta mye rundt på Finn.no  for å finne drømme hesten, og etter mange måneder fram om tilbake fant jeg en 1 år gammel døla hingst, som sto i Moss.

Jeg hadde ikke tenkt noe særlig på å skaffe meg en åring/unghest, men jeg måtte jo bare dra å se på denne søte lille hesten. Vi dro avgårde, og som jeg gleda meg til å se denne hesten. Det var ikke ett vanskelig valg i det hele tatt når han ble tatt inn så jeg kunne se på ham. Han hadde det UTROLIGE blikket, og da var det gjort, denne hesten SKULLE jeg ha.
Jeg kan enda huske nøyaktig hvordan jeg følte meg på vei hjem igjen, jeg må ha vært verdens lykkeligste.

I November ble han hentet, da kjørte vi ham ut med flere hingster, og planen var at han skulle stå der til han fylte 3, men . . Det ble ikke noe av, kun etter ett par måneder fikk jeg vite at han hadde blitt en skikkelig gris, og en helt forferdelig hingst. Så da var det på tide å vri hodet til alle kanter, skulle jeg prøve å beholde ham som hingst? Skulle jeg kastrere han? Hva skulle jeg gjøre? Etter mye om og men, ble det selvfølgelig til at han ble kastrert, vi dro ham inn på veterinær høgskolen, og når han var ferdig kastrert og sto i boksen sin, det var da jeg bestemte meg for at DETTE er min drømme hest, han er helt perfekt. Når han så på meg med de perfekte øynene sine, da falt jeg pladask for ham.
På vei hjem fra Vet. høgskolen var jeg veldig usikker på hvordan disse ukene etter kastreringen hans ble, når han måtte stå inne hele tiden, bli gått og løpt med flere ganger om dagen. Men til min forbauselse gikk dette kjempe fint, han lystret alt, unntatt å følge etter når jeg løp. Så da slapp jeg han bare i rundpaddocken, men selvfølgelig. En nesten 2 åring begynner fort å kjede seg, så etterhvert måtte jeg finne på kreative løsninger. Så vi var ute å gikk tur med andre hester, jeg lot ham løpe fra seg ute og brukte mye tid på å bare stå å snakke med ham.

Så kom dagen hvor han skulle flyttes, dette syntes ikke Lukas noe om. Så han protesterte på å gå inn på hengeren, å gud, så lang tid vi brukte på å komme inn på denne hengeren. Og det var da jeg så hvor tydelig han var i kroppsspråket sitt, han har nemlig alltid stått på hengeren som har vært lyse inni, men det var ikke denne. Denne var mørk, og den så mye mindre ut pgr av det. Så han brukte hele tiden hodet sitt for å vise dette, og jeg forklarte tilbake at dette ikke var noe farlig. Etter en liten stund gikk han rett på å sto der, det ble selvfølgelig mye ros.

Da vi kom fram til Stallbua i Holmestrand hvor han skulle stå sammen med to andre unghester, og to eldre hopper ble han helt fra seg. Dette var spennende, kjempe spennende. Så vi slapp ham ut (kun med unghestene til å begynne med), og det gikk kjempe fint. Ikke noe tull, ikke noe bråk. De gikk overens med en eneste gang.

Sommeren gikk, og treningen begynte. Vi begynte med enkle ting som å prøve dekken, stå stille, børste, løfte høver osv. Og denne treningen gikk som smurt, så etterhvert begynte vi å gå turer sammen med Vesla (den lyse på bildet over), og miljøtreninga gikk som smurt, han var ikke redd for noen ting. Men etterhvert viste Lukas at dette begynte å bli kjedelig, og jeg hadde egentlig tenkt å bruke hele høsten og vinteren på miljøtrening, men neida. Lukas lærte for fort. Så vi stupte i det å begynte å gå med hodelag, og som hesten Lukas er så tok han bittet med ene eneste gang, og tippa ørene framover. For dette syntes både han og jeg var morsomt. Men igjen kom tiden hvor han syntes dette var for lite. Så vi tok på tøyler, og hoppa ut i det (igjen), nå skulle han lære seg tøyle bruk, og det jeg gleda meg til å se var om han gikk framover med meg på siden. Det tok Lukas 2 minutter, så skjønte han at smatting var framdrift, så han gikk framover å syntes dette var kjempe tøft. Hittil nå har han lært seg tøyle bruk - stopp, gå, svinge, rygge, flytte bakpart osv. Han har også blitt "sittet på" og det var ikke noe problem. Han syntes dette var så morsomt at han begynte å gå framover med meg liggende over. Så vi måtte rygge tilbake til krakken for at jeg ikke skulle skli av. 

Dette er nemlig min hest, min drømmehest. Lukas er en hest med helt perfekt kroppspråk, han er lærevillig, og han er alltid klar for å prøve nye ting. Jeg ville ikke ha byttet han ut mot alt i verden. Han er en kjempe sosial hest, men holder seg til en person. Vi har fått verdens beste kontakt, og jeg behøver aldri bruke ord med ham, kun kroppspråket. Jeg er kjempe fornøyd med valget mitt, han er den absolutte drømmehesten. 

 This blog post is written in participation of the Horze blogging competition in which I have the chance to win a 5000,- NOK gift card to http://www.horze.no.

Teo & Cito

For dere som ikke vet hvem dette er så er Teo hunden til Mari, og Cito hunden til min mor.

Idag bar det avgårde med Cito bak i bilen igjen. For idag, endelig, skulle Cito få leke med Teo igjen. Men denne gangen løs. Så vi dro avgårde og ankom stallen, og der har det spøkt idag. Gjerder var lukket som var åpna, og andre div. ting.

Jeg åpna bakluka, for å la Cito få ligge å titte litt rundt omkring mens jeg møkka. Da jeg ble tidlig ferdig med min møkking så fant jeg ut at jeg kunne hjelpe Mari med hennes kveldsvakt. Så jeg møkka boksene hun skulle møkke, og litt av hvert annet.
Når Mari ankom klokka fire slang vi ut høy til hestene og dro avgårde bort på sommerbeitet til hestene. Jeg må si det at jeg var temmelig nervøs for å slippe Cito løs, men jeg gjorde det. Og det var like greit, for disse to løp rundt og rundt, flerra tenner, og hoppa som bare det.
Cito trodde som vanlig at han kunne fly, så ved hvert hoppe føyk ørene hans opp som propeller. Teo gikk som vanlig helt amok, og fikk sine raptuser.

Det er nemlig litt aldersforskjell på disse to. Teo er 2 og Cito er 11. Så Teo fyker rundt som er galing, mens Cito prøver så godt han kan å henge med. Heldigvis for Cito, så innbiller han seg at han enda er valp.

En veldig vellykka dag, som selvfølgelig må gjentas.

Teo

Cito

Beklager dårlig blogging idag, kommer en bedre om disse to turtelduene etterhvert : )

Anja møter sin gamle eier

For dere som ikke vet hvem Anja er, så er det shæfer tispa mi på 11 år.

Tirsdag som var ble tidligere eier og jeg enig om at han skulle få komme å hilse på Anja, første gangen han har kommet hjem til meg og hilst på henne.

Tidligere eier hadde henne fra hun var 3-7 år gammel, og det så man når han kom. Anja løp mot ham, og bjeffa som vanlig, men ble helt stille når hun så ham og løp inn i armene hans. Det var tydeligvis noe begge to satt pris på, og man kunne tydelig se hvor glad begge to var i hverandre. Dette skjønner jeg, da Anja har levd mesteparten av sitt liv hos ham.

Tidligere eier måtte for noen år siden ta ett vanskelig valg. Han hadde da en jobb hvor han drar veldig mye rundt, og siden han da var singel på denne tiden så måtte han bestemme seg for å sende bort Anja til noen som hadde tid til henne. Han syntes dette var veldig tøft siden Anja må være den beste hunden du noen gang kan få, noe jeg er helt enig i. Derfor havnet hun tilslutt hos meg, noe jeg er takknemlig for.

Vi begynte etterhvert å fortelle litt historier om Anja. Og jeg fant endelig ut hvorfor denne søte hunden er helt GAL etter kake. For tidligere eier hadde skulle lage kake til sønnen sin, en langpanne med eplekake ble da lagd. Når kaka var ferdig lot de denne stå i stekeovnen med en liten åpning. Da de sto opp dagen etter fant de døra til stekeovnen oppe, og det lille som var igjen var skorpa rundt kaka. Alt i midten lå på den tiden i Anja sin mage. Så denne hunden er ikke glad i kake. Så på den dag i dag så går hun helt amok hver gang hun lukter kake, så da står hun utenfor stekeovnen å ser inn på kaka som ligger der inne. Hun ser også veldig misfornøyd ut, siden døra selvfølgelig er igjen. Etterhvert har hun blitt bedre på det, så nå står hun ikke lengre å logrer med halen. Nå legger hun seg, og der kan hun ligge helt til jeg kommer å tar ut kaka fra ovnen.

Anja har vært syk to ganger som jeg vet om. Dette er når hun bytta til Labb foret du får på Felleskjøpet, og jeg fikk vite noe interessant om dette foret faktisk. Fra veterinæren til gamle eieren til Anja. Dette foret har tydeligvis ikke blitt testa på hunder, men på skogsdyr. Så jeg vet det nå, jeg kommer ALDRI noengang til å kjøpe dette foret.
Den andre gangen hun var syk var da hun bodde sammen med en annen da også, da ble hun plutselig alvorlig syk og fikk ikke i seg mat eller vann. Hun bare kastet opp hele tiden. Pelsen hennes var helt matt, og hun så ut som om hun skulle dø. Men tøffe, sterke Anja kom seg igjen. Og er nå kjempe frisk og rask. Hun hopper rundt å oppfører seg mye som en valp.

Selv har jeg nå hatt Anja i 3 år, og jeg er kjempe fornøyd med henne. Hun har ett godt blikk, er trofast mot sin eier. Hun er en kjempe kosete, lydig og snill hund.

Som dere ser over har jeg ikke nevnt navn på tidligere eier, dette har jeg gjort siden jeg ikke vet om det er greit å bruke navnet hans.

Helt utrolig

Nå har jeg vært inne og sjekka hvor pakkene mine befinner seg. Og jeg holder på å le meg ihjel.

Pakken fra Skoies har nå vært mellom Oslo og Voss 4 ganger (på begge steder), og det ser ikke ut til at den nærmer seg framme enda.

Men pakken fra Hooks som jeg bestilte dager senere, den befinner seg nå i Drammen.

Så jeg begynner å skjønne dette; Man klager ikke på stedet man kjøper tingene, men posten! Har hørt om flere som er misfornøyd fordi dem ikke får pakken før lenge etter, men folkens. Dette er posten sin feil!

Selv har jeg alltid vært fornøyd med leveringstid, men har merket i det siste at det har tatt forferdelig lang tid for  å få ting man bestiller, og jeg begynner å skjønne det når posten sender pakken min fra Oslo til Voss, helst to ganger daglig. Så nå setter jeg meg ned å skriver klage brev til posten på dette. Jeg begynner å få nok når jeg må vente flere uker på at ting skal komme fram. (Hvis flere gjør dette, så må jo posten ordne opp)

Hva syntes dere om posten sin leveringstid? Hvor lenge har dere måtte vente på pakker?

Håper jeg og Mari får pakken fra Hooks imorgen. Da blir det jubel.

Blir blogga og tatt bilder av alle ting, både mine og Mari sine.