Pavo - Kvalitet, Sunnhet, Passion

Jeg har nå som dere vet fått meg en ny hest, ett føll - straks ett år gammelt. Og med hestehold kommer alle spørsmålene om hva som er det sunneste alternativet for min hest. Det skal nemlig være sunt, naturlig og av topp kvalitet.
Og her kommer Pavo sitt kraftfor inn.

Jeg har sittet i utallige timer, kanskje uker, måneder for å finne foret jeg er fornøyd med. Og alle som kjenner meg vet at jeg er veldig kresen, så dette var veldig vanskelig.
Jeg har brukt Norgesfor, Felleskjøpet sitt, Spillers osvosv. Men for å få det produsenten lover så må du fore med mange liter kraftfor om dagen, noe jeg så absolutt ikke vil gi min hest.

Så kom dagen hvor jeg endelig fikk høre om Pavo sitt kraftfor, og da begynte undersøkelsene mine. Jeg selv hadde aldri hørt om Pavo før, da dette ikke har vært så utbredt i Norge, før nå. (www.pavo.net)
Først var jeg helt sikker på at dette også var ett for man måtte fore flere liter av om dagen for å oppnå alt produsenten sa at foret skulle gjøre, men etter mange undersøkelser fant jeg fort ut at dette ikke stemte. Jeg så hester som hadde stått matte i pelsen, virka som "ett gammelt øk", gå til skinnende pels, lyst, glede, lek, fart og spenning osv.
Det var da, og selvfølgelig etter å ha lest mye på www.pavo.net jeg bestemte meg for å prøve dette foret. Jeg må si, jeg har ALDRI noengang vært så fornøyd i hele mitt liv. Det er naturlige ingredienser, nøye plukket ut, sjekket og dobbelt sjekket for alt mulig før det kommer ned i sekken som havner i stallen hos meg.

Jeg som alltid har vært vant til hest som blir matt i pelsen når den røyter, jeg har en snart ett år gammel hingst som skinner i mørket. Han er blid og fornøyd, og ikke minst. MYE mere tilstedeværende enn noen hest jeg har hatt tidligere.
Å, nei! Hesten er ikke dopa, og dette er ikke noe tull. Det høres kanskje alt for fantastisk ut?

Min lille går på;
Podo Care - Spesial vitaminer de får fra de er føll til de fyller ett år. Dette minsker også sjansen for OC/ OCD. Og dette er vitenskapelig bevist, for alle som vil ha bevis på dette.

Podo Grow - Kraftfor som fremmer sunn utvikling av skjelettet, En jevn og sunt vekst, Hærding av knokler.

Pavo Daily Plus - Alfa/Lucerne. Stimulerer tygging, forlenger måltidet, nedsetter risikoen for magesår, fremmer sunn fordøjelse.

For å bevise at de kan gå på lite, og enda få bra resultater. Min lille får; 200 g vitaminer, 4 dl Grow og 5 dl Daily Plus:

Jeg handler selv hos Hanne Benrud i Råde, holder til på Stall Johnsten. Hvis dere lurer på foret, så kontakt henne :) Hanne har hjulpet meg, og mine venner ekstremt mye i forhold til hvordan hesten er, om den har noen plager osv. 

Pavo har for til ALLE typer hester. Jeg anbefaler Pavo, og jeg er kresen.

Kaldblodsvallak settes ut på Halvfor/Helfor/Salg.

Dette er en vanskelig avgjørelse, men pgr for liten tid ser vi at det beste for Kos Per er helfor/salg.

Kos Per er en x-traver (siste løp i 2009) født i 2005. Dette er virkelig en kosete, morsom og snill hest. Han kommer løpende til gjerdet om du roper på ham, og kan gjerne stå der å kose i flere timer. Hos oss har han primært blitt brukt som hobby/tur hest, men han er også innkjørt. Han har blitt hoppet noe med og dette er noe han virkelig liker. Dette er en kar du kan forme som du selv ønsker da han elsker å lære nye ting.
Han har blitt ridd bittløst, uten problem. Han er altså ikke noen vanskelig hest, men hvis du vil så sier han ikke nei til litt fart og spenning.

Han er snill med hovslager, veterinær, tannrasp, henger, gjerder osv. Han er også skadefri.
Han går per dags dato i flokk, og dette funker kjempe bra.

Settes helst ut til noen som ønsker å kjøpe senere, men ikke noe krav. (Halvfor er også mulig på stallen han står nå)

Per befinner seg i Hof i Vestfold.

Mere info, flere bilder og telefonnummer kan sendes på mail.

En gang må livet gå videre . .

Etter min kjære Lukas ble avlivd ifjord har jeg detti litt ut av blogginga, men som sagt så går livet videre en dag.

Jeg hadde derimot flaks kun drøyt en uke etter Lukas ble tatt. Det var nemlig bestemt over lengre tid at jeg skulle ha ett føll fra samme oppdretter, planen var egentlig at dette skulle bli den nye lekekameraten til Lukas fram til han/hun var gammel nok til å bli brukt aktivt selv. Men som dere vet så gikk det ikke riktig den veien.

05.05.12 ble nemlig mitt nye håp, min nye stjerne født under fullmåne. Vi hadde alle sammen håpet på ett hoppeføll, men det ble det ikke. Det ble en velskapt svart hingst, og etter jeg hadde fått første bilde av ham så visste jeg at denne karen skulle være med meg hjem!

 

 Så begynte jakten på en navn til denne lille svarte, og gjett om det var vanskelig. Så mens vi funderte og diskuterte hva denne lille skulle hete så brukte jeg tiden min på å bli kjent med ham. For denne lille hingsten var fra første dag veldig skeptisk på nye mennesker, og var egentlig ikke noe interessert i å hilse på noen andre enn oppdretteren. Tiden gikk og jeg satt pal ute hos han hver andre uke å så på denne vakre lille skapningen som jeg lurte så forferdelig på hvem var. Han var tøff, men sky - intressert, men skeptisk. Men en dag kom han bort etter en litt utålmodig meg hadde begynt å leke med ham, denne dagen kommer jeg aldri til å glemme. Første dagen jeg fikk ta på den vakre lille svarte hingsten, med verdens vakreste øyne.

Nå var jeg frelst. Men, vi hadde enda ett problem med å finne navn til ham. Hva skulle denne lille skapningen hete. Han ble/blir kanskje svart, med stjerne og en liten snipp, født under fullmåne. Etter som tiden gikk fant vi mange mange navn, men ingen av de kunne vi bruke. For på en døl så er det visse regler du må følge, og alle de navnene vi fant til han var enten allerede brukt eller så hadde de ikke norsk opprinnelse. Vi var frustrerte og irriterte, for ingen navn gikk igjennom. Vi måtte jo bare fortsette å lete, og en dag kom det som ett lynnedslag: Knerten. Dette tror jeg kom etter utallige ganger med Lillebror og Knerten på tv skjermen. Men vi ville jo selvfølgelig ha noe mer, så vi tenkte og tenkte. Å plutselig en dag var navnet skapt : Stjerne Knerten.

Velkommen til verden Stjerne Knerten.
E: Skrims Halvdan Svarte U: Døli Luna

Dette er mitt nye håp, min nye stjerne. Dette er mitt liv som går videre etter vakre Lukas forlot denne verden.

Når skal noen begynne å stå opp for dyrene?

Idag var jeg tilfeldigvis på Facebook når noen delte denne linken (OBS. sterke bilder);
Showhestene mishandles med stokker og får etsende kjemikalier på hovene

Tennessee Walking Horse er en kjempe fin hest. De er godt kjent for å være rolige og ikke bli aggressive tilbake. Men betyr dette at folk skal få valse over dem å mishandle dem? Bare for pengene sin del?

Jeg syntes virkelig det er på tide at noen tar tak i dyre velferden rundt i verden. Dette er levende vesener som har følelser akkurat som oss, DE ER IKKE PENGEMASKINER! Når skal noen bryte inn i slike saker og forby slike folk å ha dyr? Som jeg har skjønt utfra denne saken så ser folk hvordan disse dyra lider, men de gjør ikke noe med det.
Jeg håper for guds skyld at alle ser hvordan disse hingstene/hoppene har det, og IKKE bruker dem i avl. Folk som mishandler hestene sine på denne måten må man absolutt IKKE finne på å legge igjen penger hos!

Hester skal ikke måtte bli slått med stokker og få etsende kjemikalier på høvene sine fordi noen vil tjene penger på dem eller få dem til å prestere bedre. Dette er bare så forferdelig feil!  Mennesker har blitt gale etter makt og penger - vi er det verste rovdyret på jorda. Vi lar ikke dyra ha sin egen stemme, vi bare valser inn med regler og lover støtt og stadig. Lover og regler for dyr som absolutt ikke blir overholdt av de som faktisk skal passe på disse flotte dyra. Vi må stadig huske på at dette er dyr på i gjennomsnitt 700 kg som lar oss holde på med dem, de er her for å lære oss noe. Ikke for å være leketøy som tjener penger. De har følelser akkurat som oss. Jeg selv kan ikke huske at min mor slo meg hvis jeg ikke gjorde det bra nok, sperra meg inne eller piska meg opp av senga når jeg hadde vondt. Hvorfor skal det være noe annerledes med dyr?

Det finnes mye stygt her i verden som involverer dyr, jeg er selv kjempe glad for at jeg ikke vet om alle de stygge tingene som foregår rundt omkring. Jeg blir så forferdelig sur og lei meg på dyrene sine veiene. Dette gjør også at jeg blir ekstremt engasjert i slike saker som denne.

Er det ikke på tide at noen står opp for dyra? At vi begynner å behandle dem med respekt og som individer? At vi lar hvert enkelt dyr ha sin egen stemme?

Det har blitt helt stille . . .

Når man mister sin beste venn, hva gjør man da? Dette spørsmålet har svirrer rundt i hodet mitt hver dag siden 26 April 2012.

Første gangen jeg så Lukas var jeg helt lamslått. Jeg hadde lett i mange måneder etter den perfekte hest, men uten hell. Dagen jeg dro for å hilse på ham regnet det, ikke bare litt heller. Lukas var en åring, hingst og døl - absolutt ikke en type rase jeg så etter, men når jeg så bildet av ham i annonsen falt jeg bare pladask. Vi bor i Vestfold, så for å komme oss over til Rygge så må vi selvfølgelig ta båt. Jeg blir veldig fort sjøsyk, og denne dagen var det mye vind, regn og bølger - ikke drømme scenarioet mitt. Etter noe som føltes som hundre år i bil (som egentlig bare tar ca 15 min) ned til ferja gledet jeg meg så mye at jeg var litt små kvalm fra før, og verre skulle det bli når jeg måtte ta denne ferja med bølger som var store som bare det. Men uansett hvor dårlig jeg følte meg så skulle jeg se på denne hesten. Fra første stund jeg så bildet av ham hadde jeg en kjempe god følelese og visste at dette var den perfekte hesten.

Etter en "lang" tur med bil båt og bil igjen, svingte vi inn på tunet hos Hanne. I den første paddocken sto verdens mest nydelige hest, jeg klamra meg til vinduet som en liten unge og hadde en følelse av at det var julaften, og bedre skulle det bli. Hanne gikk å henta Lukas så han kunne stå inne mens vi hilste, men mye hilsing ble det ikke. Jeg var helt lamslått, bokstavelig talt. Mens denne nydelige hesten tuslet litt ivrig rundt inne i boksen ble jeg bare stående der, han var helt perfekt. Dette var den nydeligste skapningen jeg hadde sett noen gang. Han var bare vakker tvers igjennom, de snilleste øynene jeg noen gang hadde sett - jeg var solgt, denne hesten skulle jeg ha. Etter 6 måneder med titting på hester, dro jeg derfra som verdens mest lykkelige jente. Lukas var MIN!

Bildet tatt av Hanne

I begynnelsen av November dro jeg for å hente ham, fast bestemt på å beholde ham som hingst og kåre ham. Han ble derfor satt på hingstebeite, men planen gikk ikke helt som den skulle. Lukas ble bare styggere å styggere, slem mot hester og slem mot mennesker. Han hadde blitt umulig å få tak i å håndtere, og etter mye om og men ble han kastrert i April 2011. Dette betydde at han måtte stå inne i mange uker og at jeg måtte gå regelmessig med ham, men med en unghest med ekstremt sosiale antenner og mye energi så er det ikke bare bare å tusle rundt x-antall ganger om dagen. Så jeg bestemte meg for å slippe ham, og longere ham i rundpaddocken. Men dette skulle ikke bli enkelt det heller. Til og begynne med gikk det kjempe fint, han lærte fort og syntes det var morsomt, men plutselig en dag fant han ut at dette ikke var morsomt lenger og han begynte å "angripe". Alle som har unghest vet at de trenger variasjon, og siden Lukas måtte ut å løpe 1 time morgen og kveld så begynte det å bli vanskelig. Han ville nemlig ikke følge etter når jeg løp, uansett hva slags metode man prøvde. Tilslutt måtte jeg bare bestemme meg for å sette ham ut noen timer om dagen. Heldigvis hadde det vært en varm og tørr April, så søle var ikke noe problem.

Longering

Ute

I Mai (2011) skulle vi flytte tilbake til Vestfold (Vi hadde da bodd i Østfold en god stund), han skulle flyttes til en liten stall i Holmestrand hvor han skulle stå sammen med 4 hopper.
Dagen vi skulle dra brukte vi lang tid på å få ham på henger. Han nektet å gå på denne hengeren. Han prøvde hele tiden å vise at hengeren var for mørk, og for liten, men dette hjalp ikke noe for det var den eneste hengeren vi hadde. Etter 2-3 lange timer gikk han endelig på, en sliten og møkkete meg kom med en liten jubel. Selvfølgelig ble det rikelig med vann og masse epler før vi kjørte avgårde.
Igjen føltes det som en kjempe lang kjøretur til Holmestrand, tiden gikk sakte, Lukas var urolig og jeg ville bare komme fram. Men på denne turen fikk jeg virkelig tenkt igjennom hvordan jeg skulle trene, og jeg fantaserte om hvordan han skulle bli etter litt trening.
Etter en "lang" kjøretur var vi endelig framme. Lille Lukas løp nesten av hengeren og prøvde sitt beste for å vrinske, men det kom bare ut ett lite pip. Han var rolig for sin alder, og når han slapp inn i flokken gikk det helt suverent. Ikke noe krangling, ikke noe sparking. Det gikk bare helt perfekt for seg.
Det tok noen dager før jeg dro å dulla med ham etter det, mye fordi han skulle få komme seg ordentlig inn i flokken og enda mer fordi jeg måtte pakke ut alle tingene mine. Disse dagene gikk tregt, jeg hadde selvfølgelig mye å gjøre, men som alle andre ville jeg bare dra til hesten min. Så kom dagen . . .

Første bilde etter vi flyttet (Lukas og mamma)

Mamma ville gjerne være med i stallen denne dagen, og det var helt greit for meg. Når vi kom fram tok vi med oss trillebår, greip og rake ut for å møkke. Og med en eneste gang kom den oversosiale hesten min tuslende. Han fulgte nøye med på hva vi gjorde og ville gjerne hjelpe til. Greip og rake var støtt og stadig i munnen hans og ørene rett fram, dette syntes han var morsomt. Vi sto der lenge etter vi var ferdig, kosa og dulla mye med ham. Og når vi skulle dra fikk jeg vondt i hjertet, han sto ved porten å stirra på oss når vi dro. Men vi måtte dra, regnet kom og vi hadde selvfølgelig ikke med oss regntøy. Dagene etter det gikk i å dulle, pusse og kose mye med ham. Vi bare koste oss, tok hver dag som den kom og var kjempe lykkelige.

En av de første bildene på beitet

Så kom beite tiden, endelig. Jeg hadde sett for meg den perfekte sommeren med mye sol og mye beite kos, men der bomma jeg. Sommeren 2011 var noe dritt, det regnet nesten hele tiden. Men man måtte jo gjøre det beste ut av det, så vi begynte med tilvenning av dekken, og den berømte presenningen. Alt gikk glimrende. Lukas lærte fort, og var med på det meste, men han begynte å kjede seg igjen. Han ville lære mer, mye mer. Det var en av de neste dagene jeg snakket med Mari i stallen om å gå turer med henne og Vesla. Lukas og Vesla hadde nemlig blitt som knoll og tott, dette ble så bra. Vi gikk lange turer, på veier med mye trafikk og veier uten trafikk. Jeg trodde Lukas skulle reagere mer på ting, men han tok alt med knusende ro. Ørene var toppa hele tiden og humøret var på topp. Så etter ett par turer med kun grime, gikk vi over på hodelag (med grime over), så han skulle lære seg å gå med det. Igjen gikk alt strålende. Mari og jeg freste rundt med knoll og tott så ofte vi kunne. Vi hadde det som plommen i egget alle fire.

Lukas, Vesla og Mari :)

Etter alle disse turene begynte jeg all mulig slags trening med Lukas. Han hadde sin første bøtte vask, han syntes det var mye mere interessant å leke med bøtta med vannet i, men han var ikke redd. Han sto helt stille  og små sov. Vi begynte å gå turer alene, dette syntes han også var morsomt. Alt vi gjorde syntes han var morsomt, men han savnet noe mere krevende. Så på dette tidspunktet stoppet treningen litt, mye pgr alderen hans og at jeg syntes han skulle få lov til å bare være på beitet den siste tiden.

En av de siste beite bildene

Så kom høsten. Hestene ble flyttet hjem, og regnet kom. Den triste tiden var kommet, hvor trærne blir bare, det blir kaldere om natten osvosv. Høsten gikk til å dulle masse, kose, vaske hest (om det var varmt nok), pusse og bare kose oss. Jeg merket ett mye sterkere bånd til Lukas, og følte virkelig at vi var som en.

Nydelige Lukas <3

Så kom vinteren, brrr. Den kalde, lange vinteren. men forskjellen i år var at vinteren aldri kom, det var pluss grader til langt uti November, og første snøen kom vel ikke før i slutten av Desember en gang. Og nå begynte innridnings prosjektet, eller. Det begynte vel egentlig en dag hvor jeg bare satt meg på ham og han begynte å tusle bortover. Jeg stolte 110% på ham. Mens alle andre var nervøse, hadde jeg det som plommen i egget. Ørene til Lukas sto rett fram hele tiden, endelig var det noe som skjedde. Men jeg fant jo fort ut at det er dumt å sitte på en hest som bare begynner å gå, spesielt når han ikke vet hvordan han stopper eller svinger. Og gud som jeg hadde noen latterkuler oppå denne ryggen når jeg kom på det. Dette måtte vi jo gjøre noe med, så vi begynte selvfølgelig fra bakken først. Hodelag og tøyler, svinging, stopp osvosv. Og pling, 5 minutter så kunne Lukas dette. Han syntes etterhvert det begynte å bli kjedelig å trene på dette, for han kunne det jo, men det hjalp ikke. Vi gikk turer med Mari og Vesla, trente og trente. Og etter mange måneder skulle vi endelig prøve. Så jeg tok med meg min passive leier aka Mamma, som tuslet ved siden av på tur mens vi svingte, stoppa og gikk framover, alt etter beskjedene han fikk. Vi var så lykkelige, endelig kunne vi gjøre noe annet enn den vanlige kosinga, pussinga og lekinga. Nå skulle vi virkelig begynne å trene ordentlig, lære masse nytt og bare ha det morsomt sammen - Lukas og jeg.

Første gang oppå den fine deilige ryggen

HELDIGVIS . . Skulle jeg og Tone (eieren av stallen) slippe hestene på beitet en dag i midten av Januar, og da begynte alt å falle sammen. Lukas var halt! Jeg ringte kjapt veterinæren, og han kom ett par dager etter. Endelig kunne jeg puste letta ut, han måtte skos siden han hadde fylling i venstre kode. Så han fikk sin daglige dose smertestillende og sko på bena og endelig var han frisk igjen.

Lukas sine første sko :)

Frisk hest, Lykkelig eier og lykkelig hest. Våren kom snikende på oss, og iløpet av vinteren hadde Lukas og jeg hatt vår første ridetur uten passiv leier, men med annen hest. OG vår første tur ALENE i skogen. Livet var bare helt perfekt. Lukas elska å bli brukt og jeg var så lykkelig oppå den ryggen.

Når våren kom fant Tone og jeg ut at vi skulle begynne å ri på tur sammen. Første turen var Lukas mega stressa, bena hans var for korte - han klarte ikke å holde følge med denne store Varmblodsen. Han nekta å stoppe, han la seg på hacken med all kraft. Ikke den store drømme turen, men alt i alt var han kjempe flink. Det var tross alt hans første tur med annen hest.
Vår andre tur gikk kjempe flott. Lukas var kjempe flink hele veien, stressa ikke og var en drøm å ri. Helt fram til vi passerte en barnehage hvor ingen har kontroll på barna. Ungene kom selvfølgelig løpende etter hestene, noe som gjort at Lukas fikk helt panikk. Han hoppa rundt, bukka, sparka og var fullstendig gal, men jeg fikk tilslutt roet ham og stoppet ham. Men når vi gikk framover igjen så var han halt. Jeg ropte på Tone som stoppa litt lengre bort, og når hun så på ham så var han ikke halt. Men så var han halt igjen, også ikke halt. Vi skjønte ingenting, verdenen min føltes plutselig mye mindre igjen og panikken kom krypende. Etter en liten stund var han stokk halt, så mens Tone red hjem tuslet Lukas og jeg der. Han hadde så forferdelig vondt, jeg har aldri noengang følt en slik smerte i brystet mitt som jeg gjorde da - stakkars fine, snille, vakre Lukas.

Når vi kom hjem virket han mye bedre igjen, så både Tone og jeg tenkte at det som måtte ha skjedd var at han hadde vrikka benet, så etter en grundig puss ble han satt ut til de ande hestene igjen under oppsyn av Tone. Han virket fort frisk igjen og var ikke halt lenger. Jeg ble så ekstremt glad. Men etter denne skrekk opplevelsen han hadde la jeg riding litt på hylla og trente heller mye fra bakken. Vi koste oss i vår varmen, vi lekte og lo. Verden var ett perfekt sted helt fram til i Påsken! Lukas var nemlig blitt stokk halt mens Tone var på ferie. Jeg ringte rundt til alle veterinærer, men ingen kunne komme. Jeg ringte vakta, og de slang bare i trynet på meg at jeg fikk ringe igjen om ett par uker. Jeg merket at jeg ble mer og mer frustrert og forbanna. De siste dagene i Påsken virket uendelig lange, tiden gikk til å dulle og kose ekstra. Sjekke etter varme høver, pulsering - alt mulig, sjekke igjen og igjen. Han var ikke varm, ingen pulsering - ingenting. Etter noen uendelig lange dager kom endelig hverdagen igjen, jeg ringte veterinæren min som hadde vært syk, og endelig var han blitt frisk. Han kom å så på ham, og denne gangen var det høyre framben. Etter mye lokalbedøvelse og bøying fant vi ut at det var i hoven. Vi tok røntgen og da kom sjokk beskjeden. Lukas hadde brukket hovbenet og prognosene på den type skade var ikke bra. Jeg var i sjokk, visste ikke hva jeg skulle gjøre og fikk egentlig ikke med meg noenting som ble sagt. Det eneste jeg husker at jeg sa var; REDD HESTEN! Dette gjorde at han ble sprøyta. Og ved sprøyting kommer det en rekke regler du må følge. Hesten skal stå alene i 2 uker eller mer, han skal holdes i ro osvosv. Så med bandasje på benet ble han satt alene. Disse ukene virket uendelig lange. Ville sprøytinga funke eller ikke? Måtte jeg avlive ham eller ikke? Hva skjedde? Hvordan skjedde det?
Veterinæren sa til meg at dette skjedde for 5-6 måneder siden, noen som ikke kunne stemme. Lukas hadde vært haltfri denne tiden, og det er bokstavelig talt ikke mulig at han kan ha skjult den smerten det medfører å ha ett brukket ben. Det ble mye spekulasjoner fram og tilbake, og jeg bestemte meg for å ha dyretolk på ham.

Lukas ville ikke snakke noe særlig om dette benet til dyretolken, han snakket om og om igjen om tillit og om at kjærlighet overvinner alt. At vi var perfekt for hverandre, og hvor glad han var for at jeg var eieren hans. Dette gjorde selvfølgelig at jeg fikk ett helt annet syn på alt. Jeg tok hver dag som den kom og brukte mye tid med ham. Denne tiden var fylt med latter, lek og moro. Så ble han noe verre igjen. Da bestemte jeg meg for at jeg skulle ta ham med til Jarlsberg Hesteklinikk siden de er kjempe flinke på ben.

26.04.2012 - Dagen det ble helt stille
Denne datoen kommer til å sitte brent inni meg resten av livet. Vi hadde time klokken 10 hos Jarlsberg, Lukas gikk nesten rett på hengeren og sto helt stille hele veien til Jarlsberg. Når vi kom dit lokalbedøvet de han først, Lukas ble mer og mer stri  ha med å gjøre etterhvert, men man fikk gjennomført det man skulle. Vi gikk og løp mye fram og tilbake. Etter dette ble han dopa og røntga, og de fant akkurat det samme; Hovebensbrudd. Dette var maks 2-3 uker gammelt (altså rett før første veterinæren hadde vært der å sett på ham). Jarlsberg valgte å sende dette videre til NVH for å høre hva de valgte. Og etter uendelig med venting ved Lukas sin side kom en trist veterinær bort til oss å fortalte oss den verst tenkelige nyheten: Lukas måtte avlives.
Etter mye snakking med mamma ble det tunge valget tatt. Jeg ble stående der lenge med ham, og Lukas gjorde alt for å få opp humøret mitt. Jeg visste jo at han var en skøyer og en med mye humor og lek i seg, men nå tok han helt kaka. Han sto å slang pisken rundt som han alltid har gjort når jeg har vært lei meg, han dytta borti skuldra mi for å få meg til å leke. Og etter mye latter og moro, la han hodet inntil meg å slikket hånda mi som for å si "Nå er det greit, mamma". Jeg tok valget om å ikke være der når han ble tatt, mye på grunn av stoltheten hans og personligheten hans. Tiden gikk, og hodet mitt sa hele tiden "Nå må du gå", men kroppen reagerte ikke. Hvordan kunne jeg gå fra denne vakre hesten? Hva var meningen med dette? Jeg må innrømme at det var noen øyeblikk hvor jeg tenkte at jeg bare skulle hive meg på ryggen hans å stikke av, langt vekk, bare han og jeg. Men realiteten sparket meg hele tiden, tiden gikk og de siste hestene var på vei ut, tiden var kommet for ett siste farvel.
Jeg klarte tilslutt å gå, men snudde meg i døren for å se ham en siste gang. Han gikk to skritt fram, reiste hodet, toppet ørene og nikket med hodet. Det var da jeg skjønte at dette var det riktige, det var riktig avgjørelse å ikke være der når han ble tatt.

Jeg husker ikke mye av veien hjem, men jeg husker godt at jeg sa "Det har blitt helt stille, nå er han borte"

R.I.P Nystugu Lukas 24.05.09 - 26.04.12

Lukas sine ord:

"Dette er en test for deg, mamma. Og denne testen heter tillit. Og den skal lære deg at kjærlighet er sterkere enn frykten, at tilliten kan endre ting"

"Humor kjære mor, det er nøkkelen til det meste"

"Du og jeg hører sammen på ett dypt plan og vårt bånd er ekte og sterkt. Kjærligheten kan overvinne alt sies det, og det tror jeg på. Så lenge vi står sammen i kjærligheten, kan ingen skade oss. Ingenting kan skje oss - vi er trygge"

Dyretolk : Lillian Røssland

Flere ting tilsalgs

Denne gangen må jeg skuffe dere. Jeg har ikke noe hesteutstyr tilsalgs idag, men det kommer etterhvert det også. Etter mere leting i kriker og kroker, skuffer og skap fant jeg disse tingene jeg vil selge til noen av dere der ute;

Supernatural Sesong 4  150 kr

Pirates Of The Caribbean: At World's End    50 kr

Reisebrett - sjakk (en liten ripe på den ene siden)   100 kr

Margarita Coctail Glass (6 stk)    Mellom 150-200 kr (Gi bud)

Som sagt tidligere, ingen av gjenstandene er brukt (unntatt sjakkbrettet), kun tatt ut av forpakningen. Kjøper betaler frakt!

Blogges!!!!!!! :)

1 Januar er her, igjen. . . . !

Jeg har hatt min egen lille tradisjon hvert år 1 Januar, nemlig å gå igjennom alle tingene jeg har å se hva jeg skal beholde og hva jeg kan selge.
Dette året er selvfølgelig som alle andre, dra ut alt fra hyller, fra poser, fra skap! Den eneste forskjellen er at i år har jeg flere ting enn jeg noen gang har hatt, så min annonse tid på Finn.no har herved begynt.

Iløpet av denne dagen har jeg lagt ut disse tingene:

2x Beauty Kopp m/lokk  50 kr per

Espresso sett (6 deler)     250 kr

4 Eggeglass (samlet)          60 kr

Claridge House Island strl Full      Gi Bud!

Jeg har også som tidligere lagt ut alle bøkene mine fra Penny klubben sammen med div andre bøker, disse finner du her :)

Ingen av tingene er brukt, kun tatt ut av pakningen :) Hodelaget er kun prøvd på hest, aldri brukt. Kjøper betaler frakt!

Mens dere sitter her å leser dette nå, så løper jeg videre å går igjennom flere hyller og flere skap så dere kan få mere å kjøpe.

Blogges...!!! :)